Søk
  • Oda Reitan

Utstilling: Fargespill

Musikk møter maleri


Utstilling på Galleri Lilje, Ferstad Gård, Trondheim

sommer 2021, reåpning 15. august



Hva har musikk og maleri til felles? Ikke så mye, kanskje, tenker du. Ganske mye, tenker jeg. For meg, i min kunstneriske prosess, har musikken lenge vært selve utgangspunktet for maleriet - det som har vekket min skaperlyst og fungert som drivende kraft fra idé, til ferdig bilde. Først og fremst har det vært klassisk musikk jeg har lyttet til og latt meg inspirere av, rent melodisk, men også tematisk. Bildene mine omtaler jeg ofte som «fargeharmonier», da jeg søker å skape en rytmisk dialog mellom ro og kraftige rørelser, ved å bevege penselen i takt med tonene, som for å overføre harmonien fra musikken og over på lerretet. En serie bilder med utgangspunkt i Gustav Holsts orkestersuite Planetene ble det første større prosjektet jeg gjorde hvor jeg aktivt brukte musikken, deretter to bestillingsverk inspirert av henholdsvis Wagners Valkyrieritt og Shostakovichs Leningradsymfoni. Og det var disse bildene som startet dialogen mellom Frithjof og meg, om å gjøre et enda tettere samarbeid der hvor musikk møter maleri.


Frithjofs album er i et annet musikalsk landskap enn de klassiske komposisjonene jeg har arbeidet med tidligere. Med andre harmonier og klanger er likevel den største forskjellen at det nå var desto flere ord og linjer å la seg inspirere av. Tekstene hjalp meg med å finne fargene, mens melodiene skapte bevegelsene. Noen av sangtitlene har jeg bevart som titler også på mine bilder, mens i de fleste av bildene har jeg valgt meg ut de ordene fra teksten som traff meg dypest og laget en fargepalett ut i fra det. Om bilder er personlige, så er tekster ofte enda mer private. Det føltes nesten som å lese gjennom noens dagbok da jeg gikk gjennom sangene, strofe for strofe, på leting etter det som var essensen i de for meg. Men jeg håper at det samspillet som har oppstått mellom musikken og maleriene bare bidrar til å utvide begge delers horisont, at bildet kan gi ny mening til sangen og vice versa. De konkurrerer ikke mot hverandre, men er ulike former sanseuttrykk for noe så universalt som følelser, minner, stemninger og livshistorier.


Tittelen på utstillingen måtte jeg selvfølgelig hente fra låta Fargespill. For det er akkurat det dette handler om - et samspill mellom musikk, tekst og maleri, men også et spill i farger. Frithjof har gjennom musikken sin satt ord på følelser, mens jeg gjennom mine maleri har satt farge på stemninger. Derfor har jeg også forsøkt å bruke hele fargeskalaen for å yte tittelen rettferdighet. Ikke bare de gode og varme fargene, men også de mørke og kalde, for uten mørke kan det heller ikke bli lys. Det er i kontrastene alle de spennende møtene i livet oppstår, i spillet mellom alle fargene - Alt du vil, og får til, i ditt fargespill.





»Alt du vil og får til i ditt fargespill»

fra Fargespill



Kontraster gjør alt mer spennende, i livet så vel som i kunsten. Jeg har alltid vært fascinert av det, dualiteten, de store forskjellene. Kanskje henger det sammen med det å være norsk, kontrastene vi lever med og lever i. Høye fjell og dype daler, det mørkeste mørke og lyseste lys, den ubarmhjertige vinterkulden og den helt magiske sommeridyllen. Denne sangen har alle disse kontrastene og mer. Jeg tolker sangen som en ode til en som vet å gripe om dem alle og spille på absolutt alle fargene. Likevel er sangen som en sommerdag for meg; «på ryggen i ei blomstereng, hvitveis og kløver e vår seng.» Det var fargene av en varm og lys sommernatt jeg ville male, den natten hvor alt føles mulig. Sommernatten hvor solnedgang glir over i soloppgang og solen så vidt har dyppet sin skive ned i havet i horistonten før den stiger opp igjen og fargelegger himmelen i de mildeste pasteller. Alt du vil og får til i ditt fagrespill!



«I min hjertestrøm - i virkelighet og drøm»

Fra Te dæ



“I min hjertestrøm, i virkelighet og drøm”. Noen ganger er noen få ord nok til å gjøre en hel sang. Disse ordene var det som traff meg hardest og ble utgangspunktet for min tolkning. Det er rart så personlige ord kan være og likevel gi mening til så mange mennesker. Slik er det også med malingen. En maler ut fra seg selv, men håper også å kunne treffe noen andre. Å treffe andre har vært begrenset i løpet av hele den tiden dette samarbeidet har vart. Det har ikke vært mye kinn mot kinn og det å kjenne noen andres varme har vært tegn på at en gjør noe en ikke egentlig får lov til. Året som la en demper på nærheten, hva har det gjort med kjærligheten? Kanskje har man måtte leve mer i drømmen, enn i virkeligheten. Ventet og lengtet. Dette bildet måtte bare bli en rosa eksplosjon. Fra det rene hvite og uskyldige sukkerspinnrosa til mørkt bankende rødt og et intenst utbrudd i flammende oransje. Jeg ville ikke bare lage en rolig og søt komposisjon, men virkelig vise kraften som gjemmer seg i de myke følelsene. Dette er en ode til den kjærligheten som strømmer gjennom årene dine, om den er eller har vært, er satt på vent eller lever i påvente av noe som skal komme.



«Men slottet va av sand»

Fra Rundt i ring



Dette bildet var et eksperiment, som også livet på mange måter er. Man prøver litt, man feiler litt, man får til litt. Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig skrev i sin kjærlighetserklæring til et Europa av i går; «Senere vet man at livets egentlige vei allerede er bestemt innenfra, hvor kronglete og meningsløs vår vei ser ut til å vike fra våre ønsker, så vil den alltid til slutt lede oss til vårt usynlige mål.» Sangen handler om to stykker som ikke får veien helt til. Kanskje ble ikke ting helt som en hadde sett for seg og alt ser bedre ut i horisonten enn når man endelig når den. Jeg har laget en slags livets vei gjennom hele bildet med en marmoreffekt. Den står i kontrast til den gulgrønne bakgrunnen, som to parallelle verdener - den man lever i og den man drømmer om. Og selv om slottet denne gang bare var av sand lever jeg i Zweigs tro om at veien alltid vil lede deg dit du skal.



«Blikket ditt e rav - du e vind, sol og hav»

Fra Rav



Rav er egentlig forstenet kvae. Men for at den skal dannes, må kvaen først ende i havet, før den må ligge der i et minimum på 30 - 50 millioner år. Når det skylles opp på stranden, eller graves opp av jorden, er det ikke uvanlig at millioner av år gamle insekter er innkapslet i det gule og honninggylne materialet. Faktisk er denne «urene» forekomsten den mest verdifulle varianten av det allerede edle ravet. Unødvendig å si, at et blikk av rav rommer mye. Vind, sol og hav og millioner av år med historie, mens det har danset rundt i stillheten på havets bunn. Som øynene til et menneske hvisker at sjelen er mye eldre enn alderen. Fremfor alt ble ravet utgangspunkt for tolkningen min, med et ønske om å få frem dets dype mystikk og skjønnhet, i samspill med de elementene som hjelper å fremstille det - vinden og solen og havet. Bildet er avsluttet med et lag resin som fanger fargene under en blank overflate, og kanskje, er det innkapslet et innsekt der også, som tidsvitne på de dagene som går så fort forbi.


(Om du synes ravet høres magisk ut, oppfordrer jeg deg til å lese om Ravrommet, rommet av rav som forsvant fra Russland under andre verdenskrig, stjålet i sin helhet av nazistene og aldri siden sett. Og for enda mer historiesøken - Edmund de Waals betagende slektsberetning i boken “Haren med øyne av rav”). Ravet rommer også mange hemmeligheter.



«Skoddeheim»

Fra Vi spring avsted



Farger har alltid blitt brukt som en måte å frembringe et budskap på. Vel så effektivt stemningssettende er også fraværet av farger. Frithjof har brukt mange fargeallusjoner i sangtekstene sine, samt alle sjatteringer fra mørke til lys. I “Vi spring avsted” er det en som har mistet fargene sine, eller alle fargene som gjør livet godt. Jeg lot meg inspirere av ordet “skoddeheim”, det må jo være et av de norskeste uttrykkene som fins? Det gir inntrykk av å være et nærmest mytisk landskap, et skyggeland. Det var dette landskapet jeg ønsket å gjenskape på lerretet, kun med “ikke-fargen” grå. Men heldigvis er det alltid en vei ut fra skyggen og jeg lot den representeres med de signalgrønne strekene nærmest som lysende exit-skilt i mørket. Leonard Cohen sang “There is a crack in everything, that’s how the light gets in.” Lyset finner alltid en vei inn, og man selv en vei ut. Kanskje helst med hjelp av andre, gjennom en vei, et håp, et mål.



«Mørke bli te lys, kom nærmer no æ frys»

Fra Et håp, et liv



Lyset er en av de største inspirasjonene til mine maleri. Det var derfor ikke vanskelig å plukke ut tekstlinjene «mørke bli te lys, kom nærmer no æ frys» som min tittel. Det er en dualitet som går igjen i mange av sangene, en kontrast mellom mørke og lys, fortidsnostalgi og fremtidshåp. «Et håp et liv» befinner seg som i skjærsilden, et sted mellom det som har vært og det som fortsatt kan bli. Men med en kjærlig dybde og et fortsatt brennende lys, for det er ikke lyset som slukker, men mørket som blir til lys. Bildet har som følge av dette blitt en kontrast mellom en mørk og intenst dyp druerød og en kald grå, med en lysende kilde som springer ut i mellom de to. Kanskje er det et av utstillingens mest rolige motiv. Jeg ville få frem en slags kraftfull ro som kunne være alt det to personer ønsker å si hverandre, men som kanskje best kan uttrykkes gjennom blikk og berøring.



«Et hav av sand»

Fra Krabbefart



«Lang, lang tørke. Et hav av sand. Hva skjedd med tia, som uti havet rant.» Hvordan fanger man tiden og hvordan maler man den? I klassisk maletradisjon kaller man dette vanitas, en symbolikk som gjerne ble visuelt fremstilt gjennom timeglass, dødninghoder, stearinlys, visnende blomster og råtnende frukt, for å vise tidens gang og være en påminner om at man skal dø. Ikke som en dyster fremtidsprofeti, men for å leve her og nå og gjøre det beste og meste ut av de dagene man får. Det blir litt annet å få frem denne symbolikken gjennom det abstrakte, men jeg har gjort det ved å farge hele lerretet i gull. Dette er tiden du får. Strøkene med farge som er malt over i eksplosive strøk er hva du gjør med tiden, livet du lever. Fortsatt er det mye tid igjen å fargelegge.



«Hadd en drøm om livet»

Fra Rød rød sol



En rød, rød sol høres foruroligende ut. Jeg visste at dette måtte bli et av de mørkeste bildene. Jeg opplever at mange er redde for de mørkeste fargene, men også for den som kanskje er kraftigst, nemlig rød. I Goethes fargelære forklarer han dette med at fargen rød liksom kommer ut av lerretet og mot deg, kontra blå, som heller vil dra deg inn i bildet. Kanskje derfor kan noen oppleve den som litt aggressiv, i tillegg til fargens symbolikk, som er både krig og kjærlighet. De mørke fargene jeg har brukt i dette bildet er alle naturlige jordtoner, slik jeg tenker at det mørke også vil være en naturlig del av livet, til en eller annen tid. Uten mørke vil det jo heller ikke bli noe lys. Og uten tyngden av fargene i dette bildet vil ikke fargene i noen av de andre bildene føles like lette. Det blir ikke et fargespill uten å ta hele skalaen i bruk. Dette bildet er for meg natten, men, som Frithjof synger; «om litt e dagen ny».



«Stille vann har dypest grunn»

Fra Sola min venn



Denne sangen er så god. Den er bare fylt av glede og varme og kjærlighet. Derfor ville jeg også gi den et rolig harmonisk uttrykk som man bare kan la seg forsvinne inn i. Jeg tror blå er den fargen flest mennesker er mest glad i. Den lar seg også lett blande med alle andre farger. Hele bildet er en historie mellom «æ» og «du». Det blå representerer jeget og det gule er lyset som kommer inn i livet med deget; «du e sola min venn, kjenne varmen igjen.» Er det en faktisk person eller bare en idé om noen? Det er kanskje ikke så viktig, men jeg er sikker på alle som hører sangen har en spesiell person i tankene sine. Jeg håper min tolkning vil kunne skape noen av de samme følelsene, av et vennskap eller forhold som fyller livet ditt med lys og varme som bare solen kan.



«Gamle ord og nye gåta»

Fra En gang te



Sånn jeg oppfatter det, er det en dualitet som preger Frithjofs album, med to krefter som drar i hver sin retning. På ingen av bildene kommer det så sterkt til uttrykk som det gjør i det inspirert av låta “En gang te”. Ofte ser jeg dyr i bildene mine, det er ikke noe jeg bevisst prøve å skape, men noe som likevel kommer til uttrykk. Jeg beveger penselen rytmisk i sammenhengende bevegelser, men likevel klarer det å feste seg konkrete og håndfaste mtiv midt i det abstrakte fargehavet. I dette bildet ser jeg helt tydelig en hvit fugl komme stupende nedover, samtidig som en mørk bevegelse, en fugl føniks, kjemper seg oppover. Er det et en selv og noe utenfor, eller er det to indre krefter, er det selvet og staten? “Vi føle oss fri, men e styrt av Europa”.



«Sparka mytji gråstein mens æ leita etter gull»

Fra Livet va en fest


Dette «var» kan få mange til å få frysninger. Er livets fest forbi? Det handler kanskje om det å innfinne seg med en ny tid, som vi alle til en viss grad har måttet gjøre. Det var egentlig tilfeldig at bildet fikk hele Norges festfarger å spille med, men hva viser vel fest mer enn et svisj og et svosj i rødt, hvitt og blått? Som ravet kan innkaplse, fange og bevare innsekter for evigheten, var tanken den samme med laget resin som dekker hele dette bildet. Som en måte å fange og bevare festen på, ikke la den unnslippe, men heller vare evig. Men er det egentlig det vi vil? Eller skal vi la hver sin tid ta oss med på en ny fest, uansett hva den måtte ha å by på?




322 visninger1 kommentar

Siste innlegg

Se alle