Publisert på Minervanett.no 13.06.2020
Peter Pongratz, Uten tittel, 1975/76.
Ny utstilling på Galleri Würth viser hvordan kunsten og næringslivet ikke er motsetninger, slik man ofte tror her i Norge.
Galleri Würth har igjen åpnet dørene for publikum. A.E.I.O.U. - østerriksk kunst fra Sammlung Würth viser verk fra de siste 120 årenes Østerrike, deriblant noen av navnene vi kjenner best, som Hundertwasser, Kokoschka og Klimt. Med spesiell vekt på maleriet viser utstillingen verk fra noen av landets mest fruktbare kunstneriske år. Det er voldsomt ekspressivt og materialtungt, med grovhakket marmor og tykke penselstrøk, og gjerne med en ikke så liten satirisk snert.
Ustillingstittelen A.E.I.O.U. henviser til habsburgerkeiseren Fredik III’s mystiske valgspråk som prydet våpen, skrifter, inevntar og byggverk fra 1400-tallet. Ingen vet sikkert hva de fem vokalene står for, men hundrevis av ulike tolkninger foreligger. Til felles har tolkningene at de fremhever Østerrikes storhet (Austria est imperare orbi universo), dets rolle i Europa (Austria Europae Imago, Onus, Unio) og rikets udødelighet (Austria erit in orbe ultima). Uforskammet ydmyke har de aldri vært, østerrikerne.
A.E.I.O.U. er fortsatt et levende symbol for Østerrikes sterke verdier knyttet til kultur. Det forteller oss noe om at den østerrikske kunsten ikke kan ses uten en visshet om hvor sterkt den har stått, og fortsatt står forankret i samfunnet.
Østerrikes dype engasjement for kunst og kultur kom igjen til uttrykk gjennom den senere og mer prominente keiser Franz Josef. Med ordene «Es ist mein Wille» ga han i 1857 klarsignal til å rive bymuren rundt Wien for å erstatte den med Ringstrasse, en praktgate som skulle omkranse byen og være adresse til alle byens viktigste institusjoner. Deriblant keiserresidensen Hofburg, parlamentsbygning og rådhus, men vel så viktige statsopera og kunst- og naturhistorisk museum. Vakre bygg skulle reises, fylles med kunst og kultur i alle former, vel så mye som politikk. Keiserens ord var ikke bare en godkjenning av byggeplaner, men en vilje å se bymuren falle til fordel for paradegaten – i sterk kontrast til dagens situasjon her til lands, hvor kunst og arkitektur rives på grunn av en motorvei.
Kunst og næringsliv
Kan denne utstillingen også fortelle oss noe dypere om sampillet mellom kunsten og næringslivet?
Siden Reinhold Würth overtok farens engrosskruevirksomhet som 19-åring har han bygget det opp til et verdensomspennenende konsern. I takt med selskapets utvikling har tyskeren også bygget opp en kunstsamling, i dag bestående av grovt 18 000 verk. Sammlung Würth er en del av selskapets ryggrad og vises i Würths egne kunsthall og museum samt en rekke gallerier rundt om i Europa i direkte tilknytning til deres kontorlokaler.
«Gjør kunsten nytte? Kan den fremme nasjonens liv på noe sett?» Slik åpner André Bjerkes dikt Kunstneren fra 1951. I diktet svarer «baryton av næringsvett» lite overraskende «et avgjort nei», og mange likesinnede vil stemme i, ikke minst her i Norge, hvor skepsisen til samarbeid mellom kunst og næring tradisjonelt har vært sterk.Men skiller ikke det norske tankesettet seg her fra tankene bak den tradisjonen Reinhold Würth har bygd opp både sitt firma og sin samling i, samt tradisjonen den østerrikske kunsten er blitt skapt inn i? Er de to stemmene som snakker mot hverandre her, én og samme mann i andre land? Bjerkes baryton fortsetter, «Hva nytte har man sosialt av maleri, skulptur og sang?»
Gallerileder Bjarne Våga sier til Minerva at samspillet mellom kunsten og næringslivet er mye vanligere i andre land enn hva man i Norge later til å tro: Et utall små og store bedrifter viser, samler og støtter kunst. Begrunnelsene er alt fra arbeidsmiljø, ansattes trivsel og utvikling, merkevarebygging, samfunnsansvar, pengeplassering, relasjonsbygging, konkurransekraft (spesielt for bedrifter med design som konkurransefelt) og det man kan kalle x-faktoren – det kunsten tilfører som ikke kan beskrives med ord, men som alle merker at mangler når den fjernes, utdyper Vågå.
Han synes det hadde vært storartet om flere bedrifter hadde oppdaget nytten i og gleden ved å satse på kunst også her til lands, ikke minst fordi kunst handler om å skape, slik også næringslivet handler om å skape.. Skape ideer, møter, undring, endring, samhold, samarbeid, lidenskap, entusiasme, en bedre fremtid. Siden kunst beriker livet, er det bare logisk at kunst også beriker næringslivet og arbeidslivet, mener gallerilederen.
Undring
På veggene på Gjelleråsen er det mye som ulmer under den ekspresjonistiske overflaten. I utstillingen er også verk som stiller spørsmål ved mange av tankene som ligger til grunn for valgspråket A.E.I.O.U. Det var kanskje ikke opp til østerrikerne likevel, å herske over verden, og det er ikke full enighet om landets udødelighet heller.
Her er to av utstillingens verk fra nyere tid spesielt gode i sin kritikk av landets historie og spådom om en dyster fremtid:
Han sitter der som om han venter på deg mot slutten av utstillingen, en mannskikkelse grovt hakket ut i marmor, med hendene foldet over en steinblokk av et skrivebord. Hans øyne, munn og fingernegler er lakkert blodrøde, samme farge som flere inskripsjoner i marmoren. Markus RedlsSchreibtischtäter(2008), som har fått navn etter et av de mest betydelige ordene i det tyske språket på 1900-tallet. Ordet er tilskrevet Hannah Arendt etter at hun fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann etter andre verdenskrig. “Skrivebordsmorder” er et begrep for de som ikke har begått en kriminell handling med egne hender, men som har planlagt og befalt gjennomføringen av den. På skulpturens rygg står de latinske ordene vi kjenner fra syndsforlatelsen, “Ego te absolvo a peccatis tuis!”. Jeg fritar deg fra dine synder.
Et av de største verkene er den iransk/østerrikske duoen Asgar/Gabriels oljemaleriBones and All(2008) på nærmere tre gange fire meter. Over det detaljerte collage-aktige bildet med utsnitt av mennesker og fortellinger i fotorealistisk stil med abstrakte elementer, står det skrevet i sjokkrosa “ALLES WIRD GUT”. Men er det dette bildet forteller? Går alt virkelig bra? I sin lekne stil er maleriet fullt av bibelske og mytologiske referanser. Tre forente fisker kan symbolisere treenigheten, men her er de spiddet og brennes på bålet mens to barn ser klare ut til å kaste seg over dem. En ung solbrun mannekropp med et druefat over hodet kan være en Dionysus-skikkelse. En vingud, ja, men også et bilde på det dyriske og urkraften i mennesket.
Det kan ofte bli stilt kritiske spørsmål til kunstens autonomi når den eies og/eller stilles ut av en bestemt privatperson eller bedrift. I noen sammenhenger kan det være fruktbart, men det kan vel så ofte bidra til å fjerne oss fra evnen til og undres over hva det er kunsten prøver å fortelle i seg selv.
I denne utstillingen er det mange gjennomgående elementer som oppfordrer til undring. Fra den mystiske tittelen, til Berenice Darrers modernisering av Rückenfigur-motivet hvor en dameskikkelse står med ryggen til og skuer ut over et mosaikklandskap, via de ekspressive fargestrøkene til flere av medlemmene i kunstbevegelsen Neuen Wilden, og til slutt: Alfred Hrdlickas selvportrett Napoleon c’est moi II (1987) som henviser til Davids ikoniske portrett av hærføreren til hest. Men her sitter han altså på en pappeske.
“Forsøk og tenk Dem – hvis De kan”, fortsetter Bjerke. Hva følgene ville bli “så fremt nasjonen var lykkelig kvitt sin kunstnerstand.” I Norge ligger vi kanskje et hestehode bak land som Østerrike og Tyskland i oppfatningen av kunsten og næringslivet ikke som motsigelser, men som to sider av samfunnet hvor begge parter kan profitere på gjensidighet. Men evnen til å undres vil øke evnen til å forstå.
For som også Bjerke i sitt dikt til sist konkluderer med: Dersom en tar kunstnerens blikk fra et barn, tar en formgleden fra barnet med det samme; «og broer og byer og skip vil det ingengang bygge!»