(Først publisert på Minervanett.no 08.06.2019)
Eller er det det rene barbari?
Kan man lage kunst etter krig? Spørsmålet ble stilt av Adorno i etterkrigstiden. For Adorno var barbariet i det å lage kunst etter å ha opplevd Auschwitz – som i seg selv det verst tenkelige formen for barbari – uunngåelig.
Anselm Kiefer ble født på frigjøringsdagen 8. mai 1945. Kanskje var han forutbestemt å la sitt hjemlands historie ta stor plass i kunsten sin. Et av de evigvarende spørsmålene som har preget tyskerens virke er om man kan skape kunst etter krig.
I sommer viser Astrup Fearnley Museet utstillingen Anselm Kiefer: Bøker og tresnitt.Bøkene og tresnittene er rammen for utstillingen, men det er i multikunstnerens tilnærming til sitt eget kunstnerskap at noen virkelig interessante spørsmål dukker opp.
Kan kunsten fortelle oss noe om hvordan en skal forholde seg til fedreland og den historien en er født inn i?
Utstillingen vises naturlig nok i Kiefersalen, hvor kunstnerens ikoniske bokhylle står fast. Yppersteprestinnen/ Landet mellom to floder (1985-1989) er en monumentalskulptur, en hylle i stål med bøker i bly og en maktdemonstrasjon av Kiefers materialkompetanse. Den står som et viktig monument og fundament både i Kiefers kunstnerskap og i Astrup Fearnley Samlingen.
Som ung kunstner var Kiefer lenge usikker på om det var pennen eller penselen han skulle uttrykke seg med, og utstillingen tematiserer nettopp forholdet mellom litteraturen og billedkunsten. I et formspråk hvor teknikker, materialer og disipliner transformeres, møtes og diskuteres er litteraturen vel så mye en metafor for Kiefers interesse for historien.
Kiefers verk er fulle historiske, litterære, religiøse og mytologiske referanser. Her er ikke verkene begrenset av sine egne rammer, men refererer gjerne til andre verk i utstillingen. Foruten bokhyllen viser utstillingen også mindre skulpturer, flere monumentale maleri og glassmontre som viser kunstnerens såkalte «kunstnerbøker» – bøker av papp og gips i ulike former og formater, hvor ingen side er uberørt av Kiefers hånd.
I tillegg til eldre verk viser utstillingen både tresnitt og bøker som for første gang blir utstilt her. Deriblant bokserien Verdens øyer fra 2017, i akvarell og kull på gips på papp. Kiefers bøker kan nærmest ses som en metafor for hele hans kunstnerskap. Hver side er i seg selv et fullverdig kunstverk, men likevel en del av en større fortelling. Nysgjerrigheten blir pirret av sidene vi ikke får se. Det får meg til å tenke at vi kanskje bør forholde oss til maleriene hans på samme måte, som bøker der vi må lese mellom linjene.
Av utstillingens verk er det flere som refererer til ruinene av Kiefers første leveår, blant annet Himmelstigen (1990-1991). Som en eksplosjon av materialer – emulsjon, skjellakk, bly, aske, fragmenter av keramikk og glass, lin og slangeskinn – minner verket om livets skjørhet. En fangedrakt på kleshenger og bittesmå barne- og dukkekjoler svever i luften, på lerretet, som om i en eksplosjon etter et bombeangrep. Verket på veggen kommuniserer med et annet like ved, Kvinnene fra ruinene (1999), en dobbeltside i en av bøkene hvor de samme fangedraktene er med. Fraværet av mennesker er uhyggelig.
Parallelt med at Adorno i et essay fra 1949 spurte hvordan man kan skape kunst etter krig – eller om vi i det hele tatt kan lage kunst etter krig – utviklet det en annen form for litteratur seg. «Trümmerliteratur», eller litteratur fra ruinene, handlet helt konkret om hvordan man skulle forholde seg til liv og land i ruiner, om hvordan vi ikke må fortie det som har skjedd.Tittelen Kiefer benytter, Trümmerfrau, ble et eget begrep i Tyskland i etterkrigstiden. Det skulle betegne kvinnene fra ruinene som var med å rydde og rekonstruere bombede byer, i en dyd av nødvendighet mens mennene deres enten var fanget eller falne.
Kiefers forhold til den tyske historien begrenser seg ikke kun til hendelser fra hans egen livstid. To av de monumentale verkene som preger utstillingen med sin begrensede palett er henholdsvis Teutoburgerskogen (1980) og Teutoburgerskogen (Veier til verdens visdom) (1980-1981). Med en blandingsteknikk bestående av tresnitt på papir, collage på lerret og olje og tresnitt på papir lagt ned på lerret, har Kiefer her fremstilt en annen viktig hendelse i tidlig tysk historie. Nesten 20 000 romerske legionærer ble slaktet ned i slaget ved Teutoburgerskogen i år 9, som ble casus belli for en syvårig krig mellom romerne og germanerne.
Med den romerske hærføreren Germanicus mislykkede angrep mot Arminius og Germanias stammer, markerer slaget ved Idistaviso i år 16 slutten på romerske erobringsforsøk mot disse områdene. Det blodige slaget i de germanske skoger markerer også begynnelsen på en musikkvideo laget til det tyske rockebandet Rammsteins første nye utgivelse på 8 år, Deutschland.
Musikkvideoen viser over 2000 år med tysk historie, fra slagene i de germanske skoger, til heksebrenning, ridderordener, reformasjon, Novemberrevolusjon, de glade tyveårene, bokbrenning, andre verdenskrig, Holocaust, DDR, Røde Armé Fraksjon og sosialistisk broderkyss.
Hvordan elsker man dette landet? «Tyskland, mitt hjerte er i flammer», synger bandets vokalist, Till Lindemann. Hvordan viser man sin kjærlighet til et land man både vil elske, men også fordømme?
Kiefer og Rammstein har lite til felles i sin estetikk i utgangspunktet. Men den aktive bruken av den til tider grusomme og voldelige historien gjør det interessant å se begge som representanter for den tyske erindringskulturen. Singelen Deutschland har vakt stor oppstandelse og blitt møtt med både hyllest og kritikk. Med en ti minutter lang musikkvideo synger bandet seg gjennom Tysklands historie, mens de vrir og vender på nasjonalsangen på en måte som i verste fall kan misbrukes sterkt.
«Min kjærlighet kan jeg ikke gi deg», konkluderer Rammstein. Men følelser man ikke kan forløse et sted, vil naturlig søke et annet. Og er vi heldige søker følelsene seg til kunsten, der lidenskap og kunnskap kan forenes – som hos Kiefer.
Tidvis kan Kiefers verk føles for store til den ene salen utstillingen utgjør, men så skal en heller ikke glemme at det faktisk er stort å få se så mange av dem her i Oslo.