(Først publisert på Minervanett.no 26.02.2019)
I en tid hvor øst-/vest-problematikken fremdeles er aktuell, er Munchmuseets
utstilling om russisk kunst et friskt pust.
Forretningsmann og mesén Pavel Tretjakov (1832 – 1898) bestemte seg i ung alder for å
bygge opp en kunstsamling som var et russisk nasjonalmuseum verdig. Portrettert av
kunstneren Ilja Repin er han det første som møter oss i det som nesten føles som en
personlig velkomst inn i den nye utstillingen Svaneprinsessen – russisk kunst 1880 -1910.
At Munchmuseet får de russiske nasjonalskattene fra Tretjakovgalleriets samling hit til
Norge, kommer selvsagt ikke uten at vi gir noe tilbake. I Moskva vil det vises en stor
utstilling fra april til juli i år, hvor Tretjakovgalleriet vil vise Munch i lys av hans
påvirkning av Fjodor Dostojevskij litterære verk.
Fedrelandsfølelsen
Det må ikke alltid være nytt, det som skal la oss se med nye øyne. Svaneprinsessen leder
oss tilbake til tradisjonene og fokuserer på de mange likhetene mellom den norske og
den russiske kulturnasjonen og folkesjelen. Utstillingen er den første av sitt slag i Norge
og lar publikum oppleve kunsten fra et russisk perspektiv.
Vi befinner oss i den gryende nymodernismens tid, en lang vei unna Paris’ bohemer og
bulevarder. Flere av kunstnerne vi møter hadde lengre opphold på kontinentet, i
Frankrike, Tyskland og Italia, mens det som nå stilles ut på Tøyen preges av
hjemvendelsen. Ettersom de nasjonalromantiske tendensene spredte seg fra Tyskland til
Norge, så vel som til Russland, økte interessen for den nasjonale identitet. Spørsmålet
«hvem er vi?» kunne ikke besvares uten et «hvor kommer vi fra?».
Ved å vende tilbake til røttene for å finne folkesjelen, opplevde man en romantisering av
den enkle bondenasjonen. Bonden selv ble opphøyd til den nye folkehelten. Fargevalget
på veggene i utstillingen sender oss med ett bort fra byen og ut til landsbygda. Med
varme jordlige farger som mosegrønn, okergul og rustrødt vekkes allusjoner til sivet på
åkeren, skogens bunn og den uforstyrrede himmelens aftenrøde i det fjerne.
«Hvilken fryktelig feil det ville være å lete etter franske fargetoner når det er en slik
skjønnhet her» uttrykte den russiske industrimagnaten og kunstmesenen Savva
Mamontov. Eller, som vår egen Hamsun uttrykte det; «Det sted man er fra er alltid pent,
det er fedrelandsfølelsen i det små, hjemmefølelsen».
Natur og eventyr
Fedrelandsfølelsen skapte også en fornyet interesse for folkediktning, folkeeventyr og
folklore. Mye av folkesjelen lå gjemt her, på hver sin side av den norsk-russiske grensen.
Viktor Vasnetsov har malt et av utstillingens mest sentrale verk av den lille eventyrpiken
Alyonushka (1881) som sitter på en sten og ser melankolsk og forloren ut over et sort
tjern. Alene i et skummelt landskap med opprevet kjole og skitne føtter er det noe trolsk
over det hele.
Det var ikke bare for å illustrere eventyrene kunstnere malte de kjente motivene.
Vasnetsov var selv «overbevist om at i eventyr, folkeviser, ordtak og dramaer viser
folkets legning seg, både den indre og den ytre, dets fortid, nåtid og kanskje fremtid.»
I kontrast til byens realisme var det lettere å konsentrere seg om det nasjonale prosjekt
om man selv var i harmoni med naturen. Nokså parallelt med hverandre på slutten av
1800- og starten av 1900-tallet oppstår kunsterkolonien på Abramtsevo, 57 kilometer
nord for Moskva, og Lysakerkretsen her hjemme. Uberørt av moderne vestlige impulser
dyrkes den nordlige sjelen basert på folkekunstens idealer.
Utstillingens hjerte er eventyrsalen, hvor illustrasjoner og maleri med eventyrlige motiv
sammenstilles med møbler, kunsthåndverk og keramikk. Sammen med naturens
nærvær og eventyrets magi vokser ikke bare interessen for dyrelivet, men også det
dyriske i mennesket.
En av utstillingens få verk av Munch, Sommernatt. Havfrue (1893) og utstillingens
tittelverk Svaneprinsessen (1900) av Mikhail Vrubel, illustrerer begge denne
menneskelige metamorfosen, med den vakre kvinneskikkelsen som er halvt menneske,
halvt dyr.
I tillegg til flere verk av Lysakerkretsens Gerhard Munthe og Erik Werenskiold, vises
også verk fra Theodor Kittelsens tegneriske univers. I møtet mellom det russiske og
norske blir man også bevisst på likheter i den norske representasjonen innad. Hun farer
landet rundt (1894-96), Kittelsens illustrasjon til Svartedauden, er med ett faretruende
lik Munchs kvinneskikkelse Omega i hans bisarre versjon av skapelsesberetningen
gjennom serien Alfa og Omega.
To bondenasjoner
Utstillingen er en vandring ikke bare gjennom naturlandskap, men også kultur- og
sjelelandskap. Som en studie i nasjonal arv og ideologi, viser utstillingen oss at likhetene
mellom Russland og Norge er større enn det mange vil ønske å tro. Fortellingene flettes
så godt sammen at kun det cyrilliske skriftspråk kan avsløre at det som ser ut som to
Telemarksbudeier faktisk er en folkedraktkledd mor og datter i et russisk
steppelandskap.
Med sin varme er utstillingen med på å avlive myten om russere som «de andre» ved å
vise Norge og Russland, side om side, som beskjedne bondenasjoner. Et spørsmål som
melder seg, er hvordan forholdet til folkesjelen har utviklet seg på hver sin side av
landegrensen i nyere tid. På hvilken måte påvirker det forholdet mellom de to nordlige
landene i dag?
Svaneprinsessen: russisk kunst 1880 – 1910 er den første utstillingen i en serie på tre
hvor Munchmuseet skal fokusere på russisk kunst i møte med den norske. De neste to vil
fokusere på nyere kunst, videre utover 1900-tallet og helt inn i samtidskunsten, og finne
sted når det nye museumsbygget åpner i Bjørvika. Altså vil vi allerede befinne oss en
lang vei unna bondenasjonen, og hvilket bilde som da blir tegnet av likhetene mellom
Norge og Russland, blir spennende å se.
Svaneprinsessen viser hva dialog mellom kunst- og kulturinstitusjoner har å tilføre i et
komplisert politisk landskap. På Munchmuseet oppløses grensene. Det er ikke lenger
like godt å si hva som kommer fra østenfor sol og vestenfor måne.
Svaneprinsessen: russisk kunst 1880 – 1910 vises på Munchmuseet frem til 21. april.