(Først publisert på Minervanett.no 22.06.19)
Isolert, alene og i sterk kontrast mot sine hvite bakgrunner stirrer objektene mot oss. En kan hevde at det ikke finnes noe mer fascinerende enn et menneskeansikt og ingen sikrere kilde til sannheten. Kan portrettene i Henie Onstads sommerutstilling fortelle oss noe om dagens Amerika?
Som en del av sin pågående fotosatsning, går Henie Onstad sommeren i møte med den
første omfattende presentasjonen av fotografen Richard Avedon i Norge. Det må
amerikansk drahjelp til, men utstillingen Avedons Amerika hjelper kunstsenteret godt på
vei i å styrke fotografiets stilling i norsk kunstliv.
Avedon begynte sin karriere som motefotograf i Harper’s Bazaar og senere i Vogue. Han
skapte noen av motehistoriens mest ikoniske motiv, og selv om har revolusjonerte
sjangeren, opplevde han dens rammer som for begrensende. Før han gjorde seg
bemerket med sin fotokunst poserte modellen stiv som en forstenet statue, men Avedon
fikk de til å bryte ut i bevegelse som en barokk Bernini.
Gjennom sin allerede prominente posisjon, fikk Avedon tilgang til alt som krøp og gikk
av selskapsløver, skuespillere, rockestjerner, aktivister og politikere. Men det var
mennesket bak masken som trigget han og som utstillingen vellykket viser, er de ukjente
ansiktene en vel så viktig del av den avbildede virkeligheten. Kanskje er det også de
portretterte uten den ytre gjenkjennelsesfaktoren som virkelig får frem Avedons evne til
å fange kraften i et ansikts landskap og de spor av levd liv det skjuler.
Utstillingen er delt i to deler som begge søker å skildre den amerikanske identitet,
gjennom henholdsvis politiske og kulturelle personligheter. Mens motefotografiene i sin
skjønnhet ofte snakker for seg selv, er det et heldig valg her å holde de til et minimum og
heller rette fokus mot kroppen som et middel i en politisk kamp.
Fotokunsten og kurateringen av verkene byr på en interessant sidestilling av mennesker
med makt og individer uten. Noen sammensetninger kan oppleves konfronterende, som
der borgerrettighetsforkjempere og konservative karakterer er hengt så nær hverandre
at blikk nærmest møtes. Kontrastene fungerer godt, da dialog aldri skapes ved kun å
belyse én side av en sak. Og selv om utstillingens palett sier så, er det ingenting situasjon
her i verden som bare er svart-hvitt.
Richard Avedon viser oss bakteppet for dagens Amerika og sendte kanskje også i sin tid
noen skremmende frempek mot virkeligheten i vår tid. Fire mindre bilder henger side
ved side og viser blant annet Hilary Clinton og den sittende amerikanske presidenten.
Donald Trump ble foreviget av Avedon i 2004, i det som skulle bli fotografens siste
leveår. Den gang som forretningsmann i reklamesammenheng. Som et uhyggelig
frempek skiller fotografiet seg kraftig fra Avedons øvrige verk. Trump er fremstilt på en
sort bakgrunn, i sterk kontrast til de karakteristiske hvite bakgrunnene, med en effekt
som nærmest får hans hode til å sveve i bildet, uten kropp.
To av utstillingens fotografiske høydepunkt viser oss mennesker hvis ansikter er
ukjente. Verdt å nevne er både griseslakteren Blue Cloud (Larry) Wright (1979) og
birøkteren Ronald Fischer (1981), så rå i sine fotografiske uttrykk det er fristende å
tenke at det digitale kamera har forrådt oss.
De utstilte verkene spenner seg over 60 år av Avedons karriere, fra 1945 til hans død i
2004. Utvalget er kuratert i forhold til Henie Onstads egen historie, med personligheter
som har besøkt og bodd, opptrådt eller utstilt på kunstsenteret. Deriblant John Cage,
Merce Cunningham og Robert Rauschenberg, komponist, koreograf og kunstner, som
festlig nok er foreviget side ved side av Avedons linse i 1960.
Utstillingen viser også mørkere sider av landets historie. Kanskje kan man ikke snakke
om Amerika uten å nevne våpen. Et mindre Fotografi bemerker seg og er igjen relevant å
dra frem i dagens våpenlovgivningsdebatt. Bildet viser et ungt foreldrepar som i tillegg
til å bære sitt spedbarn på armen også holder om et gevær tre ganger den nyfødtes
størrelse. Barnet sover og har ikke bruk for sin smokk, som moren for anledningen har
festet på sin finger, på handen som holder om geværet, like over våpenets avtrekker. Det
engelske ordet for smukk er for øvrig pacifier, som for ytterlig å påpeke kontrasten av
livets lys og mørke.
Utstillingen balanserer både det glorifiserte og det fordømte og gjør i sin helhet
legenden om Avedons Amerika til en mer spennende historie. Skyggesidene er mange og
kommer best til utrykk i sort og hvitt. Et av de siste bildene i utstillingen er nok et
høydepunkt i Avedons karriere. Avfotografert er Charles Chaplin i 1952 på sin siste dag i
Amerika før han forlot landet i et delvis frivillig eksil. Sammen med det største smilet
gestikulerer Chaplin med to pekefingre på hodet som for å symbolisere djevelhorn. Et
saftig spark til amerikansk presse og regjering i sitt forsøk på å demonisere
skuespilleren og et bittersøtt farvel til frihetens land og de modiges hjem.
Som portretterte Bob Dylan proklamerer i en strofe hentet fra Things Have Changed
(sangen han etter all sannsynlighet kommer til å åpne showet i Oslo Spektrum med når
han gjester Oslo denne uken), ”People are crazy and times are strange”.
Utstillingen er kuratert i samarbeid med Avedon Foundation i New York og vises på
Høvikodden frem til 8. September.