About Us
Carnival of the Animals
EN HUMORISTISK SUITE TOLKET PÅ LERRET
Carnival of the Animals er den tredje bildeserien og utstillingen jeg lager som base-
rer seg på et musikkstykke. Men Camille Saint-Saëns’ komposisjon fra 1886 er noe for seg selv. Her er det ikke nødvendigvis harmonien som er den viktigste dyd, derimot
er humoren desto mer tilstedeværende. Saint-Saëns skrev stykket fullt av musikalske spøker til privat fornøyelse, med en klausul om at det ikke skulle fremføres offentlig før etter hans bortgang. Så stor var frykten for at dyrenes lystige karneval ville besudle hans anseelse som seriøs komponist. Slik historien ville det er det nettopp Le Carnaval des animaux Saint-Saëns er mest kjent for i dag.
Stykket består av 14 bevegelser som sammen utgjør en suite på omkring 25 minutter. Jeg har malt 12 av dem. Stykkets «Finale» og «Pianists» uteble fra min tolkning, men dy- riske toner for enhver smak har likevel blitt fargelagt. Det er kenguruer og ville eseldyr, skilpadder og elefanter, akvarium og fuglebur, en gjøk som galer fra skogens hjerte, hakkende høner og haner, fossiler, karakterer med lange ører, samt løvens kongelige marsj. Og selvfølgelig svanen, den skjønneste av dem alle. Den eneste smakebiten fra stykket som Saint-Saëns lot spille i sin levetid, fordi svanen er den eneste av de musikalske bevegelsene som bare er vakker, uten det minste snev av ironi.
I karnevalets ånd har også jeg lekt meg i produksjonen av disse bildene. Portrettserien av de ulike dyrene har blitt til gjennom å studere de ulike artenes karakteristiske personligheter, i lys av måten Saint-Saëns tonesatte dem. Noen har fått forbli lett gjenkjennelige i sin figurative form, mange er smeltet om til abstrakte stemningsbilder, andre befinner seg et sted imellom de to.
Velkommen inn i dyrenes fantastiske karneval!
Utstillingen Carnival of the Animals ble vist som min første separatutstilling i Oslo, på Galleri Vibes i september 2022. I november 2022 ble utstillingen vist i Trondheim på Galleri Lilje.
Royal March of the Lion
Seriens første og siste bilde er de største, kanskje også de, vil mange si, som representerer de mest majestetiske og vakreste dyrene. Løven er i mange kulturer og hjørner av verden sett på som dyrenes konge og også Saint-Saëns har gitt det stolte kattedyret en kongelig marsj. Det er en dristig og grandios introduksjon som setter tonen for hele stykket i det to piano spiller opp til en majestetisk fanfare og strykere forsterker kongens ankomst.
I løvens kongelige marsj har det også sneket seg inn en lyrespillende mytisk manns- skikkelse, en flamingo og en krokodille. Motivet er min versjon av den tyske sensuelt symbolistiske kunstneren Franz Stuck og hans maleri «Orpheus». Stuck var født i sam- me år som vår egen Munch og nordmannen hentet unektelig inspirasjon fra den tyske malerens ofte mørke og syndige motiver.
Orfeus er i gresk mytologi sønn av musen Kalliope og den dødelige kong Oigros av Trakia (andre versjoner gjør ham til sønn av solguden Apollon). I kunsthistorien ser vi ham alltid gjengitt med lyren som attributt for det var sin musikalitet han var kjent for. Så vakker var hans lyrespill og hans sang at Orfeus med det kunne lokke til seg både jordens dyr og himmelens fugler. Og derfor har han fått bli med her også, for å lokke frem en dyrisk dans i oss alle.
Lytt til Royal March of the Lion her:
Hens and Roosters
Fra kongelige praktdyr til kaklende høner og haner, kun Saint-Saëns kan skape en fly- tende overgang og en sammenheng mellom de to. Men det er akkurat det som gjør dette musikkstykket så elskverdig. Ingen dyr finnes for lite verdige til å være med i karnevalet, og alle må tåle a bli tullet med.
God morgen kakler de og vekker deg fra din dype søvn så du skal få med deg dagens første solstråler og alt det andre dette karnevalet har å by på.
Lytt til Hens and Roosters her:
Wild Asses
Ville hva for noe? De ville eseldyrenes sang er en virvelvind av sekstendelsnoter som raser forbi i full fart. Det er som vi kan se bena til de ofte noe komisk fremstilte, mindre majestetiske søskenbarna til hestene, bevege seg som i en tegnefilm omringet av en sky av fart.
Det finnes ulike typer ville eseldyr, men jeg har særlig sett til det afrikanske villeselet med sine karakteristiske sebrastripede ben. De holder til i det nordøstlige fjellørken- området som kalles Afrikas horn og er dessverre en utrydningstruet rase.
Med knappe 30 sekunder er bevegelsen stykkets aller korteste, villeslene løper fra scenen like raskt som de ankom den, og bildet har derfor også blitt utstillingens minste. Vi fanger opp de sebrastripende bena mellom en sky av ørkensand og en mintblå soloppgangstime.
Lytt til Wild Asses her:
Tortoises
Skilpaddenes sang er malt i min mest typiske malestil. Musikken beveger seg sakte, bedagelig, som skilpadden selv, det kunne vært en vuggesang. Hviler den kanskje på en sten i et lite vann, der ettermiddagssolen steker, mens den venter, venter på å ta sitt neste steg.
Saint-Saëns erter reptildyret for dets trege fart, men som moralen i Æsops fabel om haren og skilpadden, vet vi at det ikke er hastigheten alene som er avgjørende. Det største kvalitetsstempelet er det som tåler tidens tann og en fortelling som har overlevd fra den greske antikken må ha noe verdifullt å formidle?
For meg står den saktmodige skilpadden som symbol på vår alles indre klokke. Vi er ikke som mennesker ment å bevege oss gjennom livet på samme tid. Ei heller skal vi alle samme sted.
Oppmerksomme lyttere vil også kunne høre at det ikke bare er skilpadder Saint-Saëns lar spøke med, men også andre komponister. Jo, for tonene her spiller nemlig en pinende sakte gjengivelse av Jacques Offenbachs elskede «Can-Can» fra hans operette Orfeus i Underverdenen. (Ja, nettopp, den samme Orfeus som spiller for løvene over her.)
Lytt til Tortoises her:
The Elephant
Også den stakkar elefanten får gjennomgå. Ikke akkurat kjent for å være lett på tå, tvinger likevel Saint-Saëns den enorme elefanten inn i en svingende satirisk vals.
Her møtes lette, lystige pianotoner med en mørk og dyp kontrabass i et kontrasterende samspill som ytterligere minner om det store dyrets mistilpassethet.
Døm ikke en fisk på dens evne til å klatre i trær, sies det, og ei heller en elefant for dens eleganse i en vals. Det er likevel noe herlig befriende med bildet det gir, derfor har jeg valgt å male elefanten i en rosa drakt i håp om at det hjelper på dansefoten.
Lytt til The Elephant her:
Kangaroos
Det krever stor kompetanse å male som et barn, en hel livstid til og med, ville Picasso hevde. Abstrakte ekspresjonister som Willem de Kooning og Cy Twombly ville tvinge seg selv til å male med venstrehånden, eller med øynene dekket, i en akt av bevisst «de-skilling». Noe av det samme kan overføres til Saint-Saëns’ måte å leke seg med musikken i dyrenes karneval. Det krever stor musikalitet for ikke å få dette til å høres ut som et lite barn.
Spesielt i kenguruens sang som hopper og spretter seg over tangentene på de to pianoene, hvor de beveger seg med gigantiske sprang og nøye kontrollerte landinger. Jeg ville fange denne kontrasten, med en sjenert og rolig personlighet i bunn, som også kan vise seg med en voldsom eksplosivitet.
Lytt til Kangaroos her:
Aquarium
Sannsynligheten er stor for at denne melodien vil minne deg om noe du har hørt før. For som ofte er tilfellet med store komponister, har også Saint-Saëns inspirert noe av
vår tids mest kjente filmmusikk. Faktisk var franskmannen den første kjente komponisten til å komponere filmmusikk da han i 1908 skrev tonene til den 18 minutter lange filmen The Assassination of the Duke of Guise.
Aquarium er en av de mest drømmende bevegelsene og blir ofte feiltatt for å være musikk fra Harry Potters univers - at John Williams må ha latt seg inspirere er det ingen tvil om. Tonene er også til forveksling like prologen til Disneys Skjønnheten og Udyret. Men det er ikke rart, for Saint-Saëns hadde en strålende evne til å fortrylle lytteren og skape en helt spesiell lyd som fra et magisk univers eller en dyp fantasi.
Med mitt Aquarium ville jeg lage en slags portal inn til denne fantasien. Hvor glass- harpens vannaktige trillende toner og himmelens og havets blåfarger skyller over deg som en bølge og tar deg med inn i en strøm av en drøm.
Lytt til Aquarium her:
Characters With Long Ears
Etter et kort stopp i skjønnheten med Aquarium, er det tilbake med de musikalske spøkene i denne bevegelsen dedikert til karakterer med lange ører. Hvilke dyr er det han mener her, eller er det slett ikke dyr han har i tankene i det hele tatt? Kanskje er det et hånende støt mot musikkritikere i en duett mellom to fioliner, som alternerer mellom høye, nesten skjærende, noter - og noter så dype de kan bli. En lyd som høres ut som eselets skrytende ”i-a”.
Og om det igjen er eseldyr, musikk- eller kunstkritikere mine karakterer med lange ører er, så er det hvertfall en oppfordring om ikke å ta hverken livet eller kunsten så alt for seriøst. Saint-Saëns må likevel ha hatt ærefrykt for kritikerne selv om han harselerte med dem, da han besluttet ikke å la sitt stykke spille, i frykt for at det kunne ødelegge en hel karriere. At dyrenes karneval i dag, 101 år siden komponistens død, er noe av det musikalske bidraget han huskes og elskes mest for, sier vel alt vi trenger å vite om den saken.
Lytt til Characters With Long Ears her:
The Cuckoo in the Heart of the Woods
Denne bevegelsen minner om en lett trolsk ettermiddag på vandring inn til skogens hjerte, med sene solstråler som glitrer ned gjennom trærne og farger skogbunnen i ett rødlig lys. Gjøken er en hemmelighetsfull fugl man sjelden ser, men gjerne hører. Dens karakteristiske ”ko-ko” et sikkert tegn på sommerens ankomst. Og også det eneste vakre denne fuglen bidrar med, sies det, for skjønnheten kan bedra. Hadde gjøken vært et menneske kan det godt hende vi ville omtalt den for å være mer enn bare litt ko-ko.
Ja, den ville nok blitt ansett både som en skurk og en bedrager. Dens mest usympatiske trekk må være at den leter opp andre fuglers reir for å slippe å ruge sine egne egg. Der vil den vil fjerne ett av de eksisterende eggene, spise innholdet og så legge sitt eget egg i dette fremmede reiret.
Gjøkungen vokser opp hos denne «vertsfamilien» og vil aldri se sin egen mor. En av de første dyrelivsdokumentarene som noen gang ble laget, fra 1922, tar for seg nettopp denne merkverdige oppførselen og kaller fuglen for «the feathered wrecker of homes». Noen hemmeligheter er kanskje best bevart som nettopp det.
Lytt til The Cuckoo in the Heart of the Woods her:
Aviary
Fuglenes symbolikk varierer i stor grad fra kultur til kultur, og fra fugl til fugl. Men det er én faktor som gjør fuglene helt unike på et universalt plan. Storken er en bringer av liv, mens duen hjelper med å vise endt liv til siste hvilested. Fugler er de vesenene som forbinder jorden med himmelen.
Aviary betyr ikke flygende dyr, som jeg først trodde, men det betyr «fuglebur». Eller en voliere, et vakkert ord for en stor innhengning til å begrense fugler. Passende for et teatralt karneval, men ikke i det virkelige liv. Ideen min for dette bildet var derfor å slippe fuglene fri, la de flakse vilt med vingene og fly, fly, fly.
Fugler en uendelig fascinerende, men et annet aspekt som har tiltrukket meg er deres nære relasjon til skjønnhet. I en av mine favorittbøker, The Evolution of Beauty, utforsker ornitolog Richard O. Prum hvordan Darwins glemte teori om seksuell seleksjon har formet fuglenes verden. Og hvordan deres sterke estetiske sans har spilt en viktig rolle for fuglenes evolusjon.
Hva kom først, fjæren eller fuglen? Vel, ifølge denne boken, skjønnheten. Det kan faktisk tyde på at fuglenes fjær ikke primært ble utviklet for at de kunne fly - flyvningen var heller et resultat av fjærene. Men den egentlige grunnen til at fjærene utviklet seg fra lette, uformelige dun til faste, nesten fettaktige konstruksjoner som til sist sendte de opp i luften, var for å kunne skape et vakkert og synlig mønster. Altså var det fuglenes begjær for skjønnhet som også fikk de til å fly.
Lytt til Aviary her:
Fossils
Ikke engang fossiler, rester og spor av det som tidligere har levd, får hvile i fred når Saint-Saëns karneval kommer til byen. I denne forunderlige forgjengelighetens sang siteres det fra seks andre verk, alt fra vuggesanger som Blinke blinke stjernelill, til Rossinis opera Barbereren i Sevilla, til komponistens egne Danse Macabre – de musikal- ske fossilene av Saint-Saëns’ egen tid. Nå danser de sammen som skjeletter og bare ben og Saint-Saëns er selv blitt et av fossilene.
Danse Macabre er en annen av Camille Saint-Saëns’ mest kjente verk. Et motiv kjent fra både musikk- og kunsthistorien av en middelaldersk allegori over dødens allmenngyl- dighet illustrert med dansende skjeletter. Som tittelen tilsier høres det makabert ut, men det er egentlig en vakker tanke. Totentanz, eller dødsdans, er et memento mori, noe som er ment å minne oss mennesker på vår egen forgjengelighet – tanken om at alt som begynner vil ta slutt.
Men den som tenker det er deprimerende å meditere over egen mortalitet har ikke forstått styrken som ligger i det. For mer enn en påminner om at alt uansett skal ende, er det et verktøy for å skape mening av det som skjer her og nå og visshet om hvilke prio- riteringer man gjør i livet. Døden gjør ikke livet meningsløst, evig liv gjør. Tid er alltid best brukt når den kommer med begrensninger. Den filosoferende keiseren Marcus Aurelius felte ned disse tankene i sine egne meditasjoner på denne måten:
«In the conviction that it is possible you may depart from life at once,
act and speak and think in every case accordingly.”
Lytt til Fossils her:
The Swan
Elegant som bare en svane kan være. To piano skaper illusjonen av vannet som skjuler svanens ben, mens en cello er lyden av svanen der den glir silkeaktig, men likevel kraftfullt, på vannets overflate. Ikke en gang Saint-Saëns kunne unngå å gjøre denne bevegelsen til noe saktmodig storslagent - er svanen det eneste dyret det ikke lar seg spøke med? Nei, Saint-Saëns innså selv hvor vakkert det han hadde skapt var, og som eneste sang fra dette stykket lot han Le cygne spille mens han levde.
Få dyr er koblet til så mange sterke symboler, i så mange kulturer, som det svanen er. Ofte er den et bilde både på harmoni og på skjønnhet. Så også i den greske antikken, hvor svanen var knyttet til en av de viktigste av de olympiske gudene, Apollon, lysets og solens gud (og kanskje far til Orfeus).
En populær, om enn feilaktig tro blant de gamle grekerne, var sagnet om svanens sang. De trodde at den stille svanen var stum helt til sine helt siste øyeblikk i livet, da den ville synge en siste sang som skulle være den vakreste av alle sanger.
Men om ikke svanen sang den skjønneste fuglesang selv, så er det ingen tvil om at Camille Saint-Saëns komponerte den vakreste svanesang for dem.
Lytt til The Swan her: